FINANSKRISEN en konsekvens av menneskets moralske og åndelige forfall!

Har du lest overskriften og tenker at her kommer en kristen brannbulle om at vi har vendt oss vekk fra den ene sanne vei og straffes med skjærsildens økonomiske plager?

Vel sannheten kan ikke være fjernere. Vår lille klode har forskjellige sykdommer som kommer av den voldsomme splittelsen som finnes i det indre hos den skapningen som kalles menneske.

Vårt åndelige forfall kommer ikke av at vi har forlatt kristendommen og de gode gamle verdiene. Tvert i mot så kommer den av at vi hengir oss til fanatiske teorier som sier at de har den ene sannhet på de evige spørsmål. Vi tenker på vår sivilisasjon som den gjevest og største, men sannheten er at når det gjelder åndelig forståelse og bevissthet er vi kanskje den mest ignorante, uvitende og dumme kulturen som har satt sine ben på denne planeten. Vi har levd i en mørketid som har vart i mange tusen år. Denne hengivelsen til åndelig uvitenhet og fravær av visdom har vi kompensert med utforskning av og handling i den fysiske verden. Vi har utviklet vitenskapen, industri, teknologi til et helt nytt nivå og dermed skapt materiell og fysisk overflod som man i tidligere generasjoner ikke en gang kunne drømme om. I Norge i dag lever den fattigste sjel mer bekvemt og med flere hjelpemidler enn grevene for noen århundrer tilbake.

Det er i dette spennet, mellom materiell overflod og voldsom satsing på de ytre verdier, penger og rikdom og den indre tomhet som oppstår fordi vi er i den åndelig sett fattigste tidsalder i menneskehetens historie, at finanskrisen spiller seg ut. Det gjør den som et av mange tilsvarende symptomer på global sykdom. At vi kriger og slår hverandre i hjel er ikke noe nytt. Det kan vel kanskje heller kalles en forbedring at noen reagerer på det og har en forestilling om at det er noe menneskeheten burde slutte med. Omtrent som vi begynner å forstå at man ikke kan true og slå sine barn til å bli gode og kjærlige mennesker. Hva gjør vi så med denne sykdommen vi som menneskehet har påført seg selv? Vel, før vi kommer til svaret så må vi en tur innom forståelsen av at en årsak kan gi utslag i mange plager. Som sult kan gi mange forskjellige psykiske og fysiske plager. Det er den samme grunnleggende ubalansen som skaper finanskrisen, miljøkrisen, narkotikakrisen og terrorkrisen.

Hva kan vi så gjøre for å fikse dette? Holder det å sette på noen plaster, blåse på fingeren til bankene som står på randen av stupet og si… så så… det går nok over lille bankmann. Eller kan vi kjøpe noen miljøkvoter, sende gode tanker til isbreene som holder på å smelte og ta på oss solbriller om sommeren så vil ikke får ødelagt øynene på grunn av manglende filtrering av forskjellige stråler gjennom jordatmosfæren? Det hadde vel vært fint, men saken er at hvis vi skal bli kvitt denne sykdommen og lidelsen som menneskeheten er plaget av, så må vi gjøre noe med årsaken, ikke bare symptomene. Vi må gjøre noe med det åndelige og moralske forfall som er årsak til det. Vi må rett og slett begynne å lukke skillet mellom det vi kaller vitenskap, materialisme og ateisme på den ene siden og forståelsen av oss selv som åndelige skapninger på den andre. Så lenge de troende ser ikke troende og vitenskapsmenn som satans verk… og de fornuftige sukker og ser de fanatisk religiøse som sinnssyke galninger, så vil vi fortsette å ødelegge for oss selv og hverandre etter beste evne.

Det å forene sunn fornuft og vitenskapelig evne til rasjonell tenkning med dyp visdom og åndelig forståelse er en idrett som er veldig ung og svært uutforsket i vår kultur. For at dette skal kunne skje på en fruktbar måte må to virkelig store dogmer tas bort. Vitenskapens dogme er at verden er en slags maskin som vi kan forstå gjennom utelukkende rasjonell logikk og tenkning. Når vitenskapen på denne måten prøver å amputere vekk vår indre verden som består av følelser, sjel og opplevelsen av et større mirakel vi er en del av, så er det dømt til å ende med alvorlige sinnslidelser og store smerter for de aller fleste. Noe i oss alle finner det høyst ulogisk og nedverdigende å se på seg selv som en slags velutviklet maskin uten sjels og åndskraft.

Det religiøse dogme som må tas et oppgjør med er at livet på jorden er annenrangs i forhold til en himmelsk tilværelse, nirvana eller noe lignende. Sett fra et slikt perspektiv blir jordelivet kun en canossagang til det bedre (eller huff og huff den evige lidelse) som er på den andre siden. De åndelige må rett og slett oppgradere betydningen som jordelivet har. Det er vel så enkelt at hvis en eller annen gud skapte denne jorden, så var det for at han/hun ønsket at vi skulle oppleve å være på den. Den er med andre ord en gave. Og det samme gjelder hvis vi er re-inkarnerende sjeler som stadig vekk kommer ned hit for å leke med hverandre. Å tro at våre sjeler er så dumme at de kommer ned hit bare for å komme seg vekk med første og beste anledning er ikke bare ulogisk. Det er også en arroganse i forhold til hvor dumme vi tror sjelene er før de kommer hit til jorden.

Vel uansett tro og tankegang så blir det viktige at vi er her på jorden fordi vi har lyst og våre sjeler elsker å reise hit. Denne nye forståelsen av virkeligheten vil kunne kurere finanskrisen like effektivt som penicillin i sin tid tok seg av forskjellige saker. Vi kan rett og slett begynne å oppleve at verden og vi har en åndelig essens. At vi er her fordi vi har lyst til å erfare og oppleve å være akkurat den vi er akkurat der vi er… og at vi istedenfor å se materien enten som den eneste virkelighet eller en død forbruksvare, tar skjeen i en annen hånd.

Løsningen på vår åndelige og fysiske plager er ikke å forsake det materielle eller å kaste ut den åndelige babyen med det skitne badevannet. Det er rett og slett å bli skikkelig gjennomgripende materialister. Hva vil så det si? Det betyr ganske enkelt at vi begynner å elske materien med hele vårt hjerte og hele vår åndelige kraft. Og det vi elsker vil vi jo gjerne at skal ha det bra og at det skal vokse, utvikle seg og blomstre. Synes du dette høres idiotisk banalt og enkelt ut, så har du helt rett. Våre små hjerner er så utviklede at de stort sett bare kan forstå ting når de er kompliserte, intrikate og motsetningsfylte. Denne løsningen på vår tids verste sykdommer er så enkel at hjernen stort sett forkaster den som rent tøv og fantasier. Ikke mindre, kjære leser, så er det faktisk denne veien vi skal gå hvis vi ønsker å skape en verden som er full av mening, glede, overflod og skjønnhet for oss selv og våre etterfølgere.