VI ER ALLE KOSMISKE VESENER

Denne artikkelen er hentet fra lederen i Ildsjelen nr. 4 – 2010.
Av Henning Jon Grini

Jeg var rundt 15 år da jeg dro av gårde en vakker morgen på en av mine mange fisketurer den gangen. Jeg dro ofte alene til et fjellvann utenfor Bergen. Som regel var det bare jeg som var der. Spenningen ved det å kanskje fiske stor ørret var helt klart et motiv, men samtidig var det noe annet som tiltrakk meg også. Stemningen i den vakre naturen, fiskevak i det klare vannet, solen som så smått begynte å varme, frisk fjelluft, stillheten og det å være så tilstede ble nesten en form for meditasjon. Ikke rart jeg dro tilbake igjen og igjen.

Dessverre fikk jeg mindre og mindre tid til disse turene etter hvert. Forøvrig er det mange år siden jeg sluttet å fiske da jeg ikke ønsker å ta fisken av kroken lenger og i hvert fall ikke ta livet av dem. Et av vendepunktene var da jeg så et ørretpar leke (eller hva de nå gjorde…) i vannskorpen. Jeg så på dem i ti minutter. Det var vakkert.

Naturopplevelser kan man få mye av i dag også. Skulle ønske at det var flere som oppdaget verdien av det. I dagens stressede samfunn føler jeg virkelig at man går glipp av noe vesentlig. Det å være i vakre, rolige omgivelser demper stress og jeg kan ikke forstå annet enn at det må være veldig bra for vår fysiske og psykiske helse.

Men tilbake til turen jeg innledet med. Jeg så ingen mystiske objekter på himmelen eller noe annet i den duren. Derimot var jeg veldig interessert i dette mystiske ufo-fenomenet allerede den gang. Jeg husker jeg satt meg ned på en stein og ønsket at et slik farkost fra en annen verden landet rett ved slik at jeg kunne få hilse på dem. Beklageligvis skjedde det ikke.

Den eneste gangen jeg virkelig har sett noe var på en av disse kornsirkelturene vi arrangerer til England hvert år (www.kornsirkelturer.no). En i gruppen vår hadde allerede på forhånd nevnt at han hadde litt telepatisk kontakt med disse ufoene og hadde bedt dem om å vise seg. Og jammen dukket det opp noe. Helt klart at det var et objekt langt der oppe. Vi var flere som så dette samtidig. Det var synlig i flere minutter. Objektet holdt seg rolig og forsvant av og til bak en sky.

© Eva Marie Brekkestø

Det er veldig få i dag som tror at vi er de eneste levende skapninger i det enorme Universet. Det sies at det er mange ganger flere soler i Universet enn det er sandkorn på jorden. For ikke å snakke om at det helt sikkert finnes andre univers og dimensjoner. Nå oppdages det også massevis av planeter andre steder enn i vårt eget solsystem. Og det er slått fast at det finnes vann andre steder enn på jorden. Det føles som om vi gradvis tar skritt mot forståelsen av at vi ikke er alene.

Liv andre steder i Universet har lenge vært et yndet tema for filmindustrien. Men frykten for det ukjente har medført at man i mange tilfelle har projisert dette over på de utenomjordiske. Og så lenge vi fortsetter med det tror jeg det vil holde oss på det stadiet vi er nå. Da er det befriende når det dukker opp en film som Avatar. Her fremstår de nesten fire meter høye avatarene som mer vennligsinnede enn menneskene og mye mer ansvarsbevisste.

Etter min mening er det først når vi begynner å oppnå global fred og oppfører oss mer ansvarsbevisst at vi kan ha håp om kosmisk kontakt i stor skala. Og for å komme dit må vi utvikle oss som mennesker.

Filmskaper Terje Toftenes berører dette i sin helt nye dokumentar om ufo-fenomenet kalt ”The Day Before Disclosure”. Den handler om beviselig utenomjordisk aktivitet på og rundt vår klode. Vi har foretatt et intervju med ham og det kan leses på side 22.

En dag, og det tror jeg ikke er så lenge til, vil vi møte våre kosmiske brødre og søstre i stor skala her på jorden. Akkurat som brødre og søstre her på jorden hjelper hverandre vil våre kosmiske brødre og søstre hjelpe oss. Og det trengs. Men jeg er overbevist om at de er så vise og kloke at de bare gir hjelp til selvhjelp. Men en ting er sikkert, det vil bli en begivenhet uten sidestykke i menneskehetens historie.