|
Kunsten
å bygge sin egen Gud
Bokutdrag
DEFEKT
LEKETØY
Da
jeg var liten følte jeg meg beroliget når det gjaldt
tanken på å komme til helvete. Min far var nemlig
ingeniør og hevdet at alle de varmetekniske problemene i
helvete var løst for lenge siden, fordi alle ingeniørene
kom dit etter døden. Denne praktiske metoden for å
løse problemer i helvete (send ingeniørene dit)
bør jo enkelt kunne overføres til gud og det
guddommelige. Av forskjellige grunner, som jeg siden skal komme inn
på, kunne jeg dessverre ikke godta det bildet av gud som var
allment tilgjengelig i samfunnet. Det ble ganske tidlig min
personlige overbevisning at jeg faktisk heller ville være i
helvete sammen med synderne, enn å sitte på en sky i
himmelen og høre kjedelig harpespill. Bare det å
måtte tilbringe evigheten sammen med de gjengse kristne
bedehusmenneskene ga meg en sterk mistanke om at noen hadde snudd det
hele på hodet. Den pietistiske nytelsesfrie, intolerante og
gledeløse himmelen var egentlig en versjon av helvete. Og hvis
himmelen var et så grusomt sted å være, så
kunne det jo vise seg at man hadde tatt feil når det gjaldt
helvete også. For meg som nordmann høres jo et sted med
mye jordvarme og lidenskap ut som et ganske så trivelig sted.
Ideen
om at man kan bygge sin egen gud høres ganske
revolusjonært ut, og kan kanskje bli oppfattet som blasfemisk.
Hvis du ikke liker gud, så bytt han/henne ut med en som passer
deg bedre. Er det barnslig og idiotisk å tro at noe kan
være så lettvint, for gud har jo ikke skapt oss mennesker
for at det skal være festlig eller lettvint! Tvert i mot
så er vi her på jorden for å lide og testes og all
verdens elendighet.
Men
i virkeligheten er ikke ideen revolusjonær i det hele tatt.
Sannheten er at menneskeheten har bygd sin egen gud siden tidenes
morgen. Vi har konstruert utallige versjoner av gud og det
guddommelige, og kommer helt sikkert til å fortsette med det.
Det nye måtte være å si at dette faktisk er noe som
skjer helt ned på det individuelle plan. Stort sett har vi latt
noen profeter, eller noen lærde, eller noen med spesiell
kontakt med gud, bygge et gudsbilde for oss, og så har vi trodd
på det de sa. Vel, jeg kan like godt avsløre sannheten
med en gang. Det finnes ingen absolutt autoritet eller fasit på
hvem og hva gud er.
La
oss se på det på en annen måte. Hva ville du sagt
hvis du skulle forklare en treåring om sex? Antagelig ikke hele
sannheten, fordi det er visse ting en treåring ikke kan
forstå. Du ville antagelig sagt noe helt annet til en
trettenåring, og noe helt annet igjen til en syttenåring.
For ikke å snakke om hvordan du ville drøftet temaet med
en femtiåring. Det samme gjelder vår forståelse av
gud. De fleste mennesker, som har en opplevelse av at det
guddommelige eksisterer, opplever det guddommelige som uendelig,
altomfattende og større enn det vi kan forestille oss.
Vårt byggesett av gud er med andre ord avhengig av materialene
vi har tilgjengelig. Og materialene vi har tilgjengelig er basert
på hva vi med vår bevissthet er i stand til å
oppfatte. Noe av det mest tragiske med etablerte religioner og
trossystemer er at de har en tendens til å si at dette er den
absolutte sannhet om gud. Dette er hva menneskeheten kan forstå
om gud. De hevder med andre ord å ha en absolutt sannhet om
hvem og hva og hvordan gud er. For meg blir det omtrent som at en
tolvåring hevder at han/hun har den absolutte og endelige
forståelse av hva sex egentlig er og dreier seg om, fordi
foreldrene har hatt en samtale eller to med ham/henne om sex. Med
andre ord ganske absurd.
Tenk
deg om vår forståelse av vitenskap og andre sider av
livet hadde vært basert på like dogmatisk og absurd
tankegang. Tenk deg at vi virkelig hadde tro på en teori som sa
at det mennesket kunne vite om vitenskap, verdensrommet, kunst eller
livet, var nedskrevet i en bok for noen hundre eller tusen år
siden, og at sannheten om disse temaer var gitt en gang for alle! Det
er med andre ord absolutt arrogant, latterlig, dogmatisk og absurd
å hevde at sannheten om gud og det åndelige er gitt en
gang for alle. Ikke nødvendigvis fordi gud ikke har fortalt
sannheten&ldots; hvis det er det som har skjedd&ldots;, men fordi
vår evne til å forstå sannheten endres og utvikles,
samtidig som samfunnet vi skaper forandres og utvikles. |
